"What were you doing in my dream last night?"

Jeg er en apatisk ape. En fjern fugl. Bortevekk bever. Sliten slange. Forvirret due. Og så har jeg mistet humoren min. Gi meg beskjed om du finner den.

Du vet hvordan du føler deg om morgenen når det er altfor tidlig (eller sent), og du må tvinge deg ut av senga, men i halvsøvne er det praktisk talt umulig, for du er fortsatt halvveis i en morgenfordreid drøm som holder deg igjen i klister? Vanligvis slipper den følelsen når du har stupt/rullet/krabbet ut av sengen og kommet deg inn på et bad med lysrør som egentlig burde høre hjemme i galehus man finner i skrekkfilmer. Vel, den følelsen vil ikke slippe meg!

Siden i går har jeg gått med rullegardinen halvt nede over øynene, kroppen er så gelé-aktig at da jeg hoppet av toget i Oslo i formiddag og skulle inn, stoppet jeg bare på bånn av trappene som leder opp og inn i ankomsthallen. Jeg har aldri sett trapper fysisk multiplisere seg selv, men denne gjorde. Den ble lengre, brattere og høyere jo lengre jeg glante på den med et blikk som hadde gitt opp for lenge siden. For første gang takker jeg teknologien for rulletrapper.

Når jeg sitter stille går det fint. Reiser jeg meg, begynner ørene å ringe og jeg hører praktisk talt slomo-lydene. Brygger Kine på noe? Kanskje.

Som ansvarlig vakt på Bilder Nordic i kveld, har jeg sittet helt stille og fått i meg en yoghurt med All-Bran oppi. Har ikke tenkt å røre meg mer enn jeg må; sparer energi til gåturen ned Karl Johan. Derfor skal jeg også dele Kines slankecupcakes og Monki yum-yums - mens jeg sitter heeeelt stille.

Ok, før det tar helt av med slankemuffins nå, skal dette sies; jeg kaller det slankemuffins litt på bøll fordi formene er så små at det blir halvparten av en normal-size muffins. Så om du har så mye selvdisiplin at du klarer å ta bare én; klapp for deg. Da har du bare fått i deg halvparten av kaloriene til en normal-size muffin. Resten av oss; vi er like dømt hvor små eller store de er. Og, om jeg får si det selv; disse små nammisene er avhengighetsskapende.

Med en god kopp kaffe til, er dette måltid nok å leve på. Mer enn godt nok. Og i det lange løp, litt kvalmende. Kanskje. Om noen som er en middels katastrofe på kjøkkenet, som meg, er dette oppskriften å følge:

2 egg

1,5 dl sukker

50 g smeltet margarin

1,5 dl melk

3 dl hvetemel

1,5 ts bakepulver

0,5 ts salt

1 ts vaniljesukker

Bruk kjøkkenmaskin. Ha først i egg og sukker. Piskes til eggedosis. Hell oppi margarin og melk + alt det andre og bland godt sammen.

Fylles i papirformer ca halvfulle.

Stek 10-15 minutter på nederste rille ved 200 grader.

Ha på glasur når de er kjølnet ned.

Hvit smørkrem
50 g mykt margarin
50 g mykt Flott matfett
300 g siktet melis
1 ½ ts siktet vaniljesukker
2-3 ss melk

Siste oppskriften er også en super oppskrift om man er så godtesjuk at man holder på å omkomme. Da kan denne slukke tørsten en del alene ;) Så pell dere til kjøkkenet, folkens! Kjøp også gjerne farger til å putte i smørkremen. Som dere ser, tok jeg helt av med rosa, så det skal ikke være mer enn en liiiiten dært til for å farge. Var meningen at mine skulle være lyserosa... og konditorfarge tynner ut, så bruk heller de små runde fargede plastikkboksene som heter noe som "color for icing" ellerno. Den er tykkere og gir bedre farge.

Kjøkkenstips fra meg kommer sjeldent eller i engangstilfeller, så benytt sjansen mens jeg tilbyr den, dere :P