"but one of these days I'll grow old and I'll grow brave, and I'll go... one of these days"

I dag har jeg lyst til å vandre gatene i Venezia på en lun dag, hvor den italienske luften er slik bare den kan være. Bare gå. Stoppe. Se. Gå inn i kirker, bygg og små butikker. Sette meg på en café med tre bord og ta morgenkaffen mens menneskene som går forbi utgjør nok underholdning for mange timer. Gå mer. Snakke lavt. Smile. Le. Prøve masker i en av de tusenvis av butikkene.

 Jeg vil innom ett av de mange bakeriene, ta med meg focaccia og en flaske vin. Deretter besøker jeg bakeriet ved siden av og tar med jordbær dyppet i sjokolade og en lang plate med mørk og lys sjokolade. Så går jeg ned til vannkanten på baksiden av Rialtobroen og setter meg på kanten og smiler til en gondolør som flyter forbi.

Sammen med deg.

Over skuldra har jeg alltid kameraene mine. Jeg tar fram det analoge og knipser bilder av tærne mine foran det turkise vannet. Ler litt, for dette er noe jeg gjør altfor mye. Du spøker om at jeg kan lage en tykk bok med alle bildene jeg har tatt av føttene mine. Knipser deg når du ikke ser. Du snapper fra meg kamera og tar et av meg, for å ta igjen. Vi bruker opp tre filmer på bilder av oss selv, føttene våre og folk som kjører forbi i båter og ler fordi vi fniser som to barn. Vi sitter der lenge. Prater. Ler. Stillhet. Og ser sola blender de som sitter på en terasse tvers over elva.

Og så våkner jeg.