"life's so easy without you, but it breaks my heart"

Jeg er til tider fryktelig slem mot meg selv. Ekstremt sjeldent mot andre, høyst ofte mot meg selv. Hvorfor i helvete?

Det er så ulogisk som det kan bli. Spesielt når man faktisk skriver det sort på hvitt. Når man sier det høyt. For i hodet mitt er det meget logisk og åpenbart, nemlig. Selvfølgelig skal ikke andre lide for at jeg gjorde noe galt. Selvfølgelig må jeg trekke meg tilbake så ingen andre blir plaget av at jeg er her. Unnskyld at jeg er her. For en bedriten innstilling. På folkemunne er det visst det som kalles flink-pike-syndromet.

Jeg ble minnet på ungdomsskole-Kine til morgenen i dag. En av jentene hadde funnet den aller første websiden til bandet vårt, og da jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet om meg selv, sank jeg dypere og dypere sammen for hvert ord. "Elsker Vampyrer, ulver (vakre, vakre dyr!), drager, enhjørninger, alver... (jo, de finnes! Basta!) og å sove." Kjære vene. "Hater: som alle andre: å stå opp tidlig! *snerr* Pluss alt som har med skolen å gjøre. Tentamen, lekser, og ikke minst lærere!! *sinneutbrudd* ...... ok, *kremt* sorry..."


Var det der meg?! Jeg gremmes. Og den gremmelsen overføres i det litt gretne humøret i dag, og resulterer i at jeg føler meg enda verre. Jeg har en tendens til å ruge ekstra på alt jeg gjør galt (les: det som ikke er godt nok), sånn for å virkelig minne meg selv på at jeg ikke skal gjøre det igjen. Mental self-torment, anyone? Det er jo rene oppskriften på å tømme seg selv for energi og gni en ekstra pose salt i såret. 


Da jeg leste om de andre jentene og hva de hadde skrevet om seg selv, humret jeg for meg selv over hvor søte og artige de var. Men da jeg kom til meg selv, var alt bare barnslig og patetisk. Jeg fortjente ikke å være søt og artig. Jeg burde jo vite bedre enn det. 

Det er mange som går rundt med slike tanker. Ikke alle er klar over det engang, men vi er alltid strengere mot oss selv enn mot andre. En endeløs sirkel som gjør oss slitne, gretne og aller viktigst; ikke lykkelige. Og det er ikke bare å knipse med fingrene og være glade. Det foregår mye i hodene våre som hindrer oss i å være en så lykkelig nordmann som vi vil at verden skal se på oss som. Janteloven på toppen, vi er rike og, selvfølgelig: lykkelige. Hvor mange jækla ting er galt med det setningen? 


Hvorfor tar jeg på meg en maske når jeg treffer folk? Masken som sier "alt er bra" og som er den "perfekte", men også den som virkelig hindrer meg i å connecte med folk. Vi er redde for å si fine ting om oss selv. Det er egoisme. Vi tør ikke jage drømmene våre. Det er ikke realistisk. Vi snakker sjeldent om følelsene våre til andre mennesker. Det er svakhet. Flere som føler at de denger hodet sitt i veggen for hver setning?


Herregud, jeg skal ikke konstantere noe som helst. Jeg vet da pokker hvordan resten av dere oppfatter dere selv og verden. Jeg prøver bare å få litt klarhet i et hode som ruger seg ihjel på absolutt ALT, spesielt om kvelden når jeg skal sove. Alt jeg har gjort som ikke var godt nok, hvorfor, hvordan, åssen, what it, what if, what if. Jeg gjør det for å faktisk si det høyt, svart på hvitt. 

Perfeksjonisten har talt. Og er enda mer forvirret enn noensinne. Men på en annen side, har hun litt mer perspektiv på ting. Er i hvert fall et riktig steg på veien. Det er så lett å si til andre "ta vare på deg selv, og unn deg ting. Ikke vær så streng". For selvfølgelig gjelder det ikke en selv.


Så la oss inngå et kompromiss; dere tar mer vare på dere selv, og så skal jeg prøve å gjøre det samme. 

(bilder av Anne Lene Skotterud og weheartit.com)