Joda - og med tiden til hjelp går det som regel over. Man lander, får tankene på plass og ser at det kanskje ikke var så ille når man får det på avstand. Men når man ikke ser den avstanden?
Når du går så langt du bare kan, og ting følger etter. Du springer til du spytter blod. De klamrer seg så fast til deg at du har null sjans til å se det på den avstanden du hadde ønsket. Som et spøkelse du aldri ser, men som du så altfor godt vet er der.
Er det da forståelig om man vil vekk? Vekk fra alt man har skapt, vekk fra alt man er - for å starte helt på nytt? Et sted der ingen kjenner deg, der ingen enda vet hvem du er. Du kan være hvem du vil. La være å rippe opp i ting fra fortiden - og få en sjans til å la det være, fordi ingen kjenner deg og kan minne deg på det.
Hva er jeg da, om jeg ønsker dette? En realist? Eller en pyse?
Jeg vet ikke. Men jeg tør ikke slutte å løpe enda.
4 kommentarer:
Du skriver så fint Kine:) løv u<3
Hvis man aldri møter det som jager en på innsiden vil man aldri slutte å løpe.
Veldig fint skrevet, og jeg kjenner meg veldig godt igjen. Problemet er, at fortiden er der hele tiden uansett om du rømmer. Jeg har nemlig rømt vekk flere ganger, helt alene til et sted der ingen kjente meg. Likevel så er alt der... dessverre. Kunne virkelig ønske det ikke var sånn, for da hadde jeg jammen meg gjort det både en og to ganger til ;) Veldig bra innlegg. Forresten, hvilken sang er det du har lagt til her ?
Takk for kommentarer Silje og Mira; man vet jo innerst inne at man må face seg selv og slutte med all løpingen. Men noen ganger frister tanken på noe annet...
Sangen heter Come Clean og er sunget av Greg Laswell.
Legg inn en kommentar