"Du, jag slänger ner en nyckel ifrån fönstret i köket, jag bor fyra trappor upp och du är välkommen in"

I dag ville jeg bodd i en loftsleilighet med bjelker i taket. Jeg ville sovet til jeg våknet og tasset forsiktig ut på kjøkkenet og satt i gang kaffetrakteren. Når den har traktet nok til en kopp, smetter jeg kanna ut og heller over i et krus før jeg lar den trakte videre. På vei tilbake til sengen, trykker jeg "play" på iPoden som er koblet til høytaleranlegget. Med kaffekoppen i handa og beina i kors, blar jeg opp i Tim Walker's Pictures og drømmer meg bort etter tredje siden.

Jeg bruker formiddagen på å sitte barfot i vinduskarmen min og se ned på folk på gata og ansiktsuttrykkene deres. Ler av den gamle mannen i sixpence som går forbi hver dag og synger Beatles-låter. Lukker øynene. Åpner dem igjen. Puster inn, legger hodet bakover, puster ut.

 Utover dagen kommer du. Glad for at jeg har noen å bruke det nyladede polariodkameraet mitt på, knipser jeg vilt og legger alle bildene utover gulvet. Du skjærer grimaser og peker på flere av bildene. Ikke fornøyd? Ikke bra nok? Jeg synes i hvert fall du ser fantastisk ut på hvert eneste ett av dem.

Vi snakker og ler om så mye at jeg ikke husker hvor lenge vi satt. På et tidspunkt kastet vi konfetti ut av vinduet mitt mot den syngende gamle mannen nede på gata; han bukket dypt og vi fikk ønske oss en sang. I kor ropte vi på "Something", og fikk en versjon av den vi sent kommer til å glemme. Med leiligheten dekket av glitter og timene glemt, ligger vi på gulvet og tegner figurer i taket. Hvilken dag var det? Det hadde du glemt. Jeg brydde meg aldri om å finne det ut - og det står fortsatt ingen dato under alle polaroidbildene av deg i albumet mitt.