Nå er tiden for at mange av mine venner er tilbake på skolebenken. Fadderuker, nye pensum, kanskje avslutningen av en bachelor eller starten på en mastergrad. Jeg beundrer alle dere kunnskapstørste nurk. Virkelig. Jeg er glad det er så mange av dere.
Jeg har aldri hørt hjemme på skolen. Få kan vel kanskje med hånda på hjertet si at de følte seg hjemme og tilfreds på grunnskolen - jeg ser den. Jeg så fram til slutten på hvert år; ett år nærmere friheten. Jeg har alltid likt å lære - jeg mener ikke å si at jeg ikke bryr meg. Men jeg led av det kollektive syndromet kalt "flink-pike-syndromet". Et syndrom jeg også tror de fleste har vært innom - men i forskjellige grader.
Jeg ville gjøre det bra uansett. Jeg ville være flink i alt. Jeg tok det som et stort nederlag å få dårlige karakterer. Jeg turte aldri rekke opp hånda i frykt for å svare feil. Hadde jeg gjort det, hadde dagen min vært ødelagt.
Inne i mellom drømmer jeg faktisk fortsatt at jeg går på skolen og får panikk når jeg innser det. Jeg, som alltid var så sikker på at jeg var ferdig med det. Mellom kl 8 og 16 følte jeg meg "fanget" (i mangel av et bedre ord) innenfor skolens gjerder, og var alltid glad da jeg kunne gå gjennom porten og hjem.
Etter mange år på skolebenken, så sitter jeg her i Gamlebyen på andre året. Her på den slitte stolen min, foran Macen min med kameraet mitt og en almanakk med avtaler i. Dette begynner å fungere, dere. Folk oppsøker meg, og jeg gjør det samme. Jeg er i businessen. Endelig. Endelig.
Lykkelig, ja? Det kan du banne på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar