"I will go rolling fast, arms out in the rain"

Det er litt som å stå på et stupebrett høyt over vannet. Ytterst på kanten, der det rister. Et usynlig vakuum bak deg presser deg framover. Nekter å la deg ta et eneste steg bakover. Men så hopp da, menneske. Hvor vanskelig skal det være? Du lukker øynene.

Du har et valg. Du har alltid et valg. Du er din egen person. Ditt liv er bare ditt. "Så hvorfor føles det ikke sånn," sier du. "Hvorfor må alt rundt meg ha innvirkning på hvordan jeg velger å leve livet mitt? Tar jeg da alle sjansene mine basert på at jeg vil bevise for alle andre at jeg klarer? Trenger jeg ikke bare bevise for meg selv at jeg klarer? Er jeg redd? Er jeg bare forsiktig? Er jeg gal?"


Den hårfine linjen. Den du så gjerne vil krysse; men så vanvittig redd du er for konsekvensene. Ingen trygg grunn å stå på. Alene. Deg mot alle monstrene under senga. Ingen andre kan kjempe for deg. Det er bare du som vet hvordan du tar knekken på alle demonene. Men du stoler ikke på deg selv. Du stoler ikke på dømmekraften din. Det er så mye lettere når andre forteller deg hva du skal gjøre. Og det gjør deg sint.

Du husker ikke hvordan du havnet her engang. Ytterst på den smale planken. Men det må være en grunn til at du står her. Du kan snu. Og det er det ingen skam i. Kanskje det er like greit, kanskje det egentlig er det du skal gjøre? Ta et modent valg i stedet for å flykte?

Du åpner øynene igjen. Hopper du? Hopper du, Kine?