Med noe som virker som et brak, våkner du med den spesielle angsten i brystet som vet at du har forsovet deg. Ut av senga før du har rukket å åpne øynene helt, og idet du får øye på deg selv i speilet etter å ha stanget tåa i terskelen i hastverket inn på badet, får du lyst til å gjemme deg under dyna på ny.
Dager som starter dårlig, har en stygg tendens til å fortsette i samme dur. Alt blir til unødvendig stress, kun fordi hodet ditt aldri rakk å sortere seg på starten av dagen. Ting ligger liksom litt for mye på etterskudd enn det du hadde ønsket. Slik er livet. Det er dårlige dager, det er nyanser av grått, hvitt og, på dager som disse, svart som på bunn av havet.
Vi, som mennesker, må bare takle dem på vår egen måte. Ingen kjenner oss bedre enn oss selv, og vi må selv ta tak i livet for å forme det slik vi vil ha det. Vi må selv styre den svarte havbunnen mot nyanser av blått før vi kan orientere oss om hvilken vei som leder til overflaten. Det er kun opp til deg selv.
Min overflate? Den er bak en grå dør. Der inne serveres kjærlighet i pappkrus, i en liten rus av stadig lysnende blåtoner.
Hvor er deres overflate?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar