"It's not personal. It's just what I do."

Hans Zimmer skal hylles opp og ned i mente. There and back again. Opp fjellet og ned på andre siden. Rundt enerbærbusken; først den ene veien, så den andre.

Hvor tar han det fra??! All den genialiteten han putter inn i musikken sin, HVOR får han det fra? Det aller første en musiker kommer ut med, er som regel det beste - men han leverer faen meg BEDRE og BEDRE musikk gjennom årene. Det er virkelig ingenting som gir meg frysninger slik som musikken hans. Jeg glemmer det inne i mellom, men når jeg spiller musikken han har komponert igjen, blir det en gigantisk AHA!-opplevelse hver gang. Magi, vil jeg velge å kalle det. 

Kvelden før den skriftlige eksamenen min, tok mamma meg med på kino for å koble av. Selvfølgelig måtte vi få med oss Angels and Demons, som jeg har gledet meg til siden jeg leste at den skulle filmatiseres. Leste boken da vi var i syden i romjula, og husker jeg satt en hel dag med slutten av boka - med et høyere gisp for hver side jeg leste. Fantastisk film. Og musikken... orgasmisk.

Trykk play, hør kort intro av Hans og deretter nyt.

Og, forresten....

....er det normalt å bli vettskremt av sine egne bilder....??