"Mirror, mirror, where's the crystal palace? But I only can see myself"

Så er jeg i et av disse tankefulle, melankolske og nostalgiske modusene igjen, da. Blir ofte sånn når jeg endelig setter meg ned etter en stund med langvarig stress og litt slitsomme dager. Vil nødig gjenta meg selv, dere, men jeg går på sparebluss. Igjen.

I kveld har jeg hatt nostalgivandring på youtube. Fra tidlige barndomshelter til dagens politisk engasjerte, men allikevel tørrvittige helter med røde paraplyer. Aah, the memories.

Det er noe med den aller første sangen man hører fra en artist som blir en slags bænkers, selvskreven favoritt. Med ytterst få unntak. "Dead Boy's Poem" er fortsatt den nydeligste Nightwish-låta, "Sheets" av Damien Jurado gir fortsatt resten av låtutvalget hans et hardt spark bak, "Avalanche" av den geniale Thea Gilmore, "Matching Weight" med Trespassers Wiliam og Mando Diao's "Long Before Rock n' Roll" er Klassikere. For å nevne noen få. Noen andre artister har faktisk sanger som har overgått den "førstehørte" (greit, ikke noe ord, men hvor ekkelt er ikke "førstefødte i denne sammenhengen...??), inklusive Damien Rice, Lisa Hannigan og Katie Costello, hvorav førstnevntes sanger fortsatt "grows on you" og blir bedre og bedre, frøken Hannigan har "Pistachio" som overgår førstehørte "Sea Song" med bitteliten margin og Katie Costello har "Anywhere Place", som dette lille stedet er oppkalt etter.

Og selvfølgelig, mannen sjøl, Tom McRae. Der har favoritten vært bænkers helt siden jeg hørte 3 sekunder av den og jaktet desperat på den i flere måneder før jeg endelig fant den. Det er den vakreste sangen i hele verden, og den første McRae-sangen jeg hørte. Og for å være superkjip, skal jeg ikke avsløre hvilken det er. Vil liksom at den skal være litt "min", fordi den er så personlig og så vakker at det gjør vondt langt inn i ranglebeinet.

Så finnes det sanger, dere (føler at jeg snakker til dere som en på barne-TV - beklager dette; jeg ser på mine venner som mer intelligente enn det - honest!), som fucker skikkelig med sansene og underbevisstheten vår. De sangene som setter oss inn i sinnstemninger og tidsrom, og som kun gir en så genuin følelse av at du er et annet sted og i en annen tid, at du ikke kan føle den andre ganger enn når du hører på den sangen. Det er noen få sanger som gjør dette for meg, men kun én som virkelig river meg ut av virkeligheten og gir meg den følelsen jeg hadde på den tiden da jeg hørte mye på den sangen. Dette er Tori Amos' "Winter". Med en gang pianoet spiller de første notene, er jeg tre år tilbake i tid, og steder, lukter og følelsen jeg hadde da flasher oppe i hodet mitt og i kroppen min, nesten som om jeg drømmer. Litt ekkelt er det, men det gjør også godt, på et eller annet vis. Da kommer melankolien og tar tak, også fordi den synges og spilles med så innlevelse at man kjenner det selv på kroppen.




Dette konkluderer nostalgitur for denne gang. Sov godt og drøm om levende minner.