torsdag 8. oktober 2009

"Why'd you sing Hallelujah if it means nothing to ya? Why'd you sing with me at all?"

Det har vært en lang, lang, lang dag. Og en enda lengre uke. Man blir litt gæren og lager filmer som dette, for å så synes der veldig langt ned til Oslo S med rekordlavt blodsukker. Og vi avsluttet utstillingsmøtet 5 min før toget mitt skulle gå - og jeg måtte derfor vente på neste. Enda en ting å være litt gretten for. Da jeg kom ned til stasjonen, var det ganske tomt, men på en pub oppe i 2 etg satt det en fyr med gitaren sin og spilte en av de fineste låtene som finnes. Jeg hev meg på rulletrappa og tuslet forbi for å høre bedre og smilte til den ensomme fyren med gitar på en barkrakk - og fikk et varmt smil tilbake.

Vet ikke helt hva det var, men det gjorde hele dagen/uka mi. Bare den sangen og den kontakten med den som synger den - er noe spesielt med det. Og plutselig var jeg ikke lei lengre. Skal høre på originalen en gang til før jeg legger meg. Bare fordi den er så nydelig - og fordi den er en av de tingene som minner meg på at livet er for kort til å være ulykkelig; det er greit å feile, og sanger som denne gir meg trygghetsfølelse. Det ordner seg - på et eller annet vis.

Ingen kommentarer: