Det har vært en lang, lang, lang dag. Og en enda lengre uke. Man blir litt gæren og lager filmer som dette, for å så synes der veldig langt ned til Oslo S med rekordlavt blodsukker. Og vi avsluttet utstillingsmøtet 5 min før toget mitt skulle gå - og jeg måtte derfor vente på neste. Enda en ting å være litt gretten for. Da jeg kom ned til stasjonen, var det ganske tomt, men på en pub oppe i 2 etg satt det en fyr med gitaren sin og spilte en av de fineste låtene som finnes. Jeg hev meg på rulletrappa og tuslet forbi for å høre bedre og smilte til den ensomme fyren med gitar på en barkrakk - og fikk et varmt smil tilbake.
Vet ikke helt hva det var, men det gjorde hele dagen/uka mi. Bare den sangen og den kontakten med den som synger den - er noe spesielt med det. Og plutselig var jeg ikke lei lengre. Skal høre på originalen en gang til før jeg legger meg. Bare fordi den er så nydelig - og fordi den er en av de tingene som minner meg på at livet er for kort til å være ulykkelig; det er greit å feile, og sanger som denne gir meg trygghetsfølelse. Det ordner seg - på et eller annet vis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar