"solitary motion, in the wake of an avalanche"

Alle veier du velger, leder til dit du er ment til å være, var det noen som sa til henne en gang. Noen ganger trøstet tanken henne, men ganger som nå, gjorde det henne like desperat som et vilt dyr fanget i et hjørne. Hvem bestemte hvor man var ment til å være? Hvilken rett hadde de til å lede henne mot noe som helst?

Hun hadde alltid hastverk med å komme seg forbi alle veiene. I håp om at en endring ventet ved neste kryss. Hun fryktet endringer. Men det var alt hun hadde, i håp om å komme seg ut av de stiene hun allerede hadde tråkket i stykker. De gjorde vondt. Den opptråkkede bakken stakk under føttene hennes.

Hvilke andre valg hadde hun, enn å haste?

Stoppe?

Hun snudde heller og tok fatt på de ødelagte stiene nok en gang. Hun hadde gått dem nok til å vite hvor det ikke gjorde aller vondest å tråkke.