“I had no proof that I had the stuff to be an artist, though I hungered to be one”

"Secretly I knew that I had been transformed, moved by the revelation that human beings create art, that to be an artist was to see what others could not."
- Patti Smith, Just Kids

Da jeg var i Stockholm på David La Chapelles utstilling på Fotografiska, rakk jeg innom Urban Outfitters og plukket med meg Patti Smiths memoarer, "Just Kids". Den omhandler hennes og Robert Mapplethorpes liv som unge kunstnere i New York på 60-tallet. De levde på kunsten, hadde så vidt råd til husleie av et lite loft, og betalte senere rommet sitt på det berømte Chelsea Hotel med kunsten sin.

Kapittel etter kapittel får det forskremte kunsterhjertet mitt til å banke hardere. Det er vakkert å lese om mennesker som vier seg selv helt til kunsten, selv om de lever det minst glamorøse livet man kan tenke seg - fra å måtte sove i parker, til lus og prositusjon. Men lidenskapen for kunsten alene gjør alt verdt det, gjennom Patti Smiths penn.

Hvordan hun beskriver Salvador Dalí som leende la hånden sin på hodet hennes i lobbyen i Chelsea Hotel og kalte henne "a gothic crow girl"; hvordan Jimi Hendrix fant henne i trappen utenfor en fest og satt seg ned med henne fordi han heller ikke likte store folkemengder. Hvordan Janis Joplin alltid avsluttet en setning med "man", og Roberts strev for å treffe Andy Warhol og bli invitert på fest i the Factory. De minglet med noen av århundrets største kunstnere som ikke fikk oppleve sin egen storhet fordi de var så forut for sin tid.

Jeg sitter i vinduskarmen med svart, besk kaffe og sluker hvert ord. Drømmer at jeg er kunstner i New York, Paris, København. Det er et drittliv med en nærmest ikke-eksisterende økonomi, men jeg lengter etter å være liker sikker som Patti og Robert på at det var dette jeg var skapt for. På at det ikke er noen annen vei for meg enn kreativiteten min.

Så.

Ikke se dere tilbake, barn. Pløy framover. We're all just kids, aren't we?