"Ice has formed, and there's snow between the tracks"

Dere som har meg på facebook har kanskje allerede fått med dere spamminga mi i natt. Nei, jeg var ikke det minste full, men muligens ganske høy. På Tom McRae. Nå sitter jeg igjen med den kjærlighetssorgen jeg alltid får, om man kan kalle det dét. Det er så sterkt det den fyren gjør, at når det er slutt, er det en gedigen nedtur å komme tilbake til den vanlige verden. Og nå skal jeg ikke be dere tilgi mitt heller pompøse ordforråd, for det er faktisk slik det er.

Når fyren først vandrer opp på scenen, setter fra seg gitaren og synger "Mermaid Blues" a capella uten et eneste pust fra publikum - magien er i gang. Og den opprettholdes helt til siste del av "Boy With the Bubblegun" er dratt ut og gjentatt to ganger og mannen går av scenen igjen. Hadde jeg ikke vært så fjetret, hadde jeg muligens prøvd å kidnappe han da han hoppet av scenen, ned blant oss for å hjelpe vår side med "End of the World News". Ett sprang fram, og jeg hadde hatt et bra tak i beinet på han. Men dog. Han hadde vel kanskje blitt lei av å bo i skuffen min etter hvert.

Før jeg skriver meg sinnssyk og får 143 klikk på "Kine har noe rart for seg igjen", skal jeg runde av og melde om at jeg har det bra; jeg har kaffe, "the Streetlight Collection" (b-sides fra Tom) og ullsokker. Og nøtter. Jævlig bra, har jeg det.

 Takk for en ille koselig kveld med Tom og gjengen, Oda! Vi er rå på Oslo-kjøring, timing og konsertplassering.

Bloodless. Bare han og gitaren. Gah.