"if I could write out my own dream for the next time that I sleep, you'd be the first one that I see"

Jeg har ikke mistet noen. Jeg har alle mine kjære i god behold. Jeg ble ikke hardt rammet av 22 juli i forhold til mange andre mennesker. Men jeg har fortsatt vonde stikk i magen og jeg er fortsatt trist når jeg våkner om morgenen etter netter med mareritt.

Hvordan kan én påvirke en hel nasjon på denne måten? Jeg kjenner jeg er så tom for ord om dagen. Sliter med å sovne om kvelden og våkner to-tre ganger om natten av ekle drømmer. Hittil har jeg ikke funnet noen annen løsning enn å begrave meg selv i arbeid. Det har hjulpet, faktisk. Holder meg konsekvent unna nyhetssider på nett mens jeg jobber, og får heller med meg nyheter på TV om kveldene. For man blir jo først slukt hel når man først setter seg ned og ser.

Nå har Månefestivalen gått av stabelen her i Gamlebyen, noe som jeg kjenner kan lette på tankene. Jeg har vært så heldig og få festivalpass her,  og skal benytte meg av det så mye jeg kan. Fikk med meg Valkyrien Allstars i går i kirken - en fantastisk opplevelse. Sitret like bra i kroppen som da jeg så Moddi (beste konserten i Månefestivalens historie, imo) på samme sted i fjor. I kveld blir det Bernhoft og Einar Stray, bl.a.

I morgen skal mamma og jeg inn til Oslo før konsertene starter her i byen. Jeg skal ha med meg kamera og forevige blomsterhavet. Det er noe jeg føler jeg burde.

God finværshelg, alle nurk. Ta vare på hverandre.