"my memory's hardened in the brightest chrome"

I går dro vi til Oslo for å legge ned blomster ved minnesmerkene. Jeg trodde vi var noen av de aller seneste som kom med blomster, men allerede på parkeringsplassen la jeg merke til flere som hentet ut blomsterbuketter av bilene sine. Karl Johan var som en enveis vandring, der alle hadde retning Domkirken; alle med blomster og lys i hendene, og barn med tegninger, bamser og markblomster.

I 27 varmegrader og strandvær myldret det av mennesker i Oslo by. Alle med én destinasjon for øyet. Der oppe, ved Domkirken, var samlingspunktet. Store lastebiler fra TV-nettverk, mennesker med blomster i hendene og et hav av blomster. Hav. Og det var en stillhet der oppe jeg aldri har opplevd maken til. Ingen trykkende stillhet, men en stillhet av respekt, samhold og, ja, rett og slett kjærlighet. Jeg kjente med én gang at jeg gjerne kunne tenkt meg å tilbringe natten i blomsterhavet. Der var det omsorg og trygghet.

Og blomsterhavet var vakkert. Utrolig vakkert. Men det var ikke det som rørte mest, for min del. Det var inntrykket jeg fikk av at hele Oslo var overøst av blomster og et ønske og uttrykk om samhold og medfølelse. Det stakk roser opp av kumlokk. Det satt roser under vindusviskerne på politibiler. Det var surret roser rundt gateskilt. Roser dekket alle gjerdene som tilsa "adgang forbudt". Statuen av Wenche Foss hadde en rose i hver hand. Et uttrykk om at kjærlighet finnes overalt, selv på de mest usannsynlige steder. Å være der inne og se dette var utrolig sterkt. Og veldig ekte.

22 juli 2011 vil forandre Norge og vår befolkning. Alle sier det, og jeg er enig. Landet vårt og de pårørende har lidd uerstattelige tap, og en ondskap det ikke går an å sette ord på. Men når jeg ser steder som Oslo, menneskene i den og hvordan landet vårt har taklet denne tragedien; det gir meg håp. Det kommer til å gå bra med oss. Om ikke på en lang stund, så tror jeg vi alle kjenner det. Det kommer til å gå bra med oss. Vi vil reise oss sammen.


"Han tok noen av de vakreste rosene våre, men han kan ikke stanse våren." - Eskil Pedersen, AUF-leder



Tillater meg å spille denne igjen. Den føles så riktig til bilder som dette.