"handle bars that I let go, let go, for anyone"

Jeg får gåsehud av å bare tenke på det. Jeg skal få høre på helten min. Den aller største helten min. Det er som om pappa skulle møtt Maradona. Onsdag neste uke skal jeg på foredrag med Tim Walker. Hørte dere?! Tim Walker. 


TIM WALKER.



Ja!!

Dere som kjenner meg, vet at jeg hadde laget alter til han om jeg hadde hatt plass. Dere vet at den gigantiske boka hans ligger lett tilgjengelig på åpen side hele tiden i nærheten av der jeg jobber. Og jeg tror jeg har nevnt at jeg vil stjele han og legge han i skuffen min.

La oss bli nostalgiske littegranne. Det første bildet hans jeg så, ble  -og er - mitt favorittbilde av alle bilder jeg har sett. Jeg tenkte "oi" aller først; deretter "oiiii", mens jeg stirret lengre på det og konkluderte med et "OI." Det er et helt magisk bilde på alle måter. Se på det lenge nok, og kjolene beveger seg sakte, som sarte spøkelser.

I regi av min tidligere skole, Bilder Nordic, kommer selveste mr. Walker til Oslo for å holde foredrag for nåværende og tidligere studenter. I tillegg, får studentene som går der nå en workshop med ham. Jeg hadde gitt en finger for å være med.  Men foredrag er ganske spektakulært nok - jeg skal sluke alt mannen sier rått. 

Det jeg elsker med hele fyren er innstillingen hans; han ønsker å fange magien foran linsen uten å tenke korrekt teknikk, Uten å tenke kamerainnstillinger. Selvfølgelig er det veldig vesentlig å kunne dette, men allikevel synes jeg det er en fantastisk måte å se foto på. Det å fange noe vakkert for evig og alltid, og ikke brife med et lysoppsett på åtte lamper og en vindmaskin. Selv om - hands down - all respekt til alle fotografer. Hver sin stil. 

Jeg -  som en fryktelig forsiktig og redd fotostudent -  satt en dag i en økt med en av de herligste lærerne på skolen, Damian Heinisch, og så et intervju med Tim Walker hvor han fortalte om hvordan han først var skeptisk til foto fordi han ikke syntes noe om teknikk og alle knappene man måtte kunne utenat - han var ikke interessert i det, han ville fange øyeblikk. Og da følte ikke den lille fotostudenten seg så redd og alene lengre. 

Jeg gleder meg virkelig som et barn til å høre på han. Han inspirerte så å si hele Make Believe, og boka hans er til og med inkludert i filmen som en liten hyllest;

Vi ses på andre siden, folkens. All starry eyed.