"memory comes when memory's old"

Dere... jeg må fortelle dere om noe merksnodig som skjedde meg mens jeg var i Tyskland:

jeg satt ute i hagen med kaffekoppen min en morgen, og plutselig springer det en kanin forbi. Jeg tenkte først at det er fetteren min sin kanin, selvfølgelig, for den pleier å få løpe fritt i hagen. Men... er ikke den svart? For denne løpende kaninen var hvit.

Jeg fulgte etter, og måtte etter hvert øke gangen til løping. Om Erik mot all formodning skulle ha enda en kanin jeg ikke visste om, skulle jeg ikke ha på samvittigheten at jeg bare satt og så på den mens den stakk av. Vi løp videre, og jeg prøvde å se meg ut måter å kutte den av på. Å rope "hei, kanin! Stopp!" var vel kanskje ikke det beste måten å få et dyr til å stoppe på. I tillegg var denne kaninen tysk, og hadde ikke forstått et ord av det jeg hadde sagt. 

Og så - get this! - forsvinner denne lille gnageren ned i et hull i bakken! Takk skal du ha, din hvite dott, tenker jeg og setter meg på kne for å følge etter. Så faller jeg. Og havner her.

...jeg burde vel skjønt at det var noe på ferde da jeg innså at den hvite kaninen faktisk løp på to bein.