"and you'll make me smile by really getting into the swing"

Som jeg nevnte tidligere, så har jeg hatt ei jente hos meg på "arbeidsuke" - eller dager kan vi vel heller si. Torsdag og fredag var 8-klassingen Silje hos meg for å se hvordan hverdagen til en fotograf forløper seg.

Spennende, sant? Men en liten frykt gnagde i meg - for det virket ikke som om det var så lenge siden i det hele tatt at jeg selv var på arbeidsuke hos en fotograf i Fredrikstad Blad! Jeg var jo nettopp student! Skal jeg undervise? På den andre siden kjente jeg meg kjempegira, for av egne erfaringer var det så mye jeg ville fortelle henne.

Da jeg var på hennes alder, var jeg redd for å ta bilder i frykt for å gjøre feil. Jeg turte ikke prøve av frykt for teknikken på kameraet. Så jeg følte veldig sterkt for å fortelle henne at "det er ingenting å bekymre seg over! Ta bilder til kortet er fullt, legg dem inn på PCen, slett kortet og ta flere bilder." Det finnes ingen regler!

På Tim Walker-foredraget fortalte han hva den kjente fotografen Richard Avedon hadde sagt til Tim mens han assisterte Avedon:

Yes, sir'ee. Only photograph what you love. Noe som er det beste tipset man kan gi. Sitatet gikk rett opp på fotoveggen min sammen med noen av de første polaroidene fra det hvite kameraet - husker dere? (De som har smilt til blitzregnet så langt er Ceci, Tele, Roze, Lykke Linn og pus.)

Som yrkesfotograf er det ikke sånn at man kun kan fotografere det man elsker; man må knipse noen etiketter, hermetikkbokser og diverse for å kunne ha smør på brødet. Men det jeg mener gjør en god fotograf er at han/hun gjennomfører jobbene sine med sin personlige signatur (alt ettersom hvordan briefen ser ut, selvfølgelig). Fotografier reflekterer alltid personen med kameraet i hendene - selv om han eller hun ikke er klar over det.

Så jeg oppfordret Silje til å fotografere Gamlebyen som første oppgave. Hennes syn på hva som er Gamlebyens signaturomgivelser. Hun kom tilbake med mange flotte bilder, og ett av dem henger på veggen i galleriet vårt. Her er noen av bildene hun tok:

Fine, sant? Silje liker linjer i bildene sine og sterk kontrast - noe som gjorde seg veldig fint på disse bildene! Jeg sendte også med henne speilrefleksen min hjem etter den første dagen og ba henne fotografere familien sin og omgivelsene rundt der hun bor slik at jeg fikk se dette gjennom hennes linse. Hun tok mange flotte portretter og satt sammen en herlig serie. Fredag hadde vi også besøk og satte gjesten i arbeid:

Silje har tatt bildene, mens jeg satt på sidelinjen med alle godbitene. Tiril var så flink, atter!

Før Silje dro den fredagen, fikk jeg denne:

Da ble jeg passe satt ut og veldig glad!! Det var to veldig herlige dager. Og Silje; digger deg tilbake!

"I'm just a struggling vagabond, but I get by well on my own"

Iblant er det veldig tungt å plukke opp kameraet og fotografere. Det er fryktelig motsigende, i og med at jeg elsker fotografi og føler på hele meg at det er dette jeg skal drive med.

Forrige uke hadde jeg ei jente hos meg på en slags "arbeidsuke" i to dager, noe jeg skal fortelle mer om siden. Jeg oppfordret henne hele tiden til å fotografere, fotografere, fotografere. Hva som helst, så lenge det ga henne noe. Alle foreleserne på Bilder Nordic gjør akkurat det samme, og jeg kjente meg litt råtten der jeg stod og sa "ta MASSE bilder!" når jeg ikke gjorde det samme. Jeg tar bilder, men ikke så mye som jeg kunne gjort (merk at jeg ikke skriver burde her...).

Såpass mye selvinnsikt som jeg har tatt meg tid til å syssle med, så forstår jeg hvor problemet mitt ligger. Det er ingen andre i veien for meg enn meg selv. Mine latterlige krav til meg selv hindrer meg i å tro på meg selv og ideene mine. Lille djevel-Kine sitter på skuldra mi of vifter med halen i et grusomt rødt antrekk og poker meg med høygaffelen sin. Du tror ikke på ideene mine, sa du? Challenge accepted!

Si hei til mitt nye prosjekt:

Noen av dere har kanskje hørt om disse 365 prosjektene? Kort fortalt går de ut på å ta ett bilde hver dag gjennom ett helt år - 365 dager. Jeg har lenge lekt med tanken, og det er utrolig interessant å tenke på hvor mye de første bildene man tar skiller seg fra de siste. Men for ikke lenge siden så jeg et prosjekt kalt 100 days of summer, og dette appellerte mer til meg. I første omgang skal jeg gjennomføre dette. Ett bilde pr dag i hundre dager med tema "sommer". Startskuddet går fredag 1. juni og målstreken er 9. september.

For å forberede meg, tenker jeg pilotbriller, helfylt Starbuckskopp, åpne vinduer og roadtrip til vannet mens volumet skrus opp. Da vil jeg tro at jeg gir sommeren en real velkommen. 

PS. motivasjon tas imot med takk!

"memory comes when memory's old"

Dere... jeg må fortelle dere om noe merksnodig som skjedde meg mens jeg var i Tyskland:

jeg satt ute i hagen med kaffekoppen min en morgen, og plutselig springer det en kanin forbi. Jeg tenkte først at det er fetteren min sin kanin, selvfølgelig, for den pleier å få løpe fritt i hagen. Men... er ikke den svart? For denne løpende kaninen var hvit.

Jeg fulgte etter, og måtte etter hvert øke gangen til løping. Om Erik mot all formodning skulle ha enda en kanin jeg ikke visste om, skulle jeg ikke ha på samvittigheten at jeg bare satt og så på den mens den stakk av. Vi løp videre, og jeg prøvde å se meg ut måter å kutte den av på. Å rope "hei, kanin! Stopp!" var vel kanskje ikke det beste måten å få et dyr til å stoppe på. I tillegg var denne kaninen tysk, og hadde ikke forstått et ord av det jeg hadde sagt. 

Og så - get this! - forsvinner denne lille gnageren ned i et hull i bakken! Takk skal du ha, din hvite dott, tenker jeg og setter meg på kne for å følge etter. Så faller jeg. Og havner her.

...jeg burde vel skjønt at det var noe på ferde da jeg innså at den hvite kaninen faktisk løp på to bein. 

"if a plane crashed into my room I wouldn't even flinch, I couldn't try to move - my mind is on you"

Røren med bunader og hosten og sånn, vet dere. Hadde jeg samlet alt i et innlegg, hadde jeg tatt livet av dere med bokstaver. Dere som leser dette, overlevde praisingen min av Tim Walker, så... go you! Jeg prøvde virkelig å begrense meg, jeg kunne snakket om han i evigheter.

Deutschland, über alles, dere. Det var veldig koselig å tilbringe noen dager med tante og familien. De bor i et nydelig hus i Bad Kissingen i Tyskland. Vi fikk et par sightseeingdager i byen og mandag kjørte vi til Bamberg, som faktisk er på UNESCO's liste over fredede områder. Gamlebyen der var nydelig, og pannekakevogna var favoritten til gutta og meg.

Vi fant en artig liten trehjulsbil...

...som ledet oss hit. Nom!

Det italienske reisefølget! Vi tre har vært i Roma og Venezia sammen - ergo, vi er flinke til å spise og drikke vin. En god egenskap å ha, i grunn.

Vi så 16. mai-kampen fra stua i Tyskland. Hvem som skrek høyest av meg og mamma, får dere spørre mormor om....

Videre var konfirmasjonen veldig fin, og vi hadde det artig med å kommentere litt rundtomkring under den drøye to timers lange seremonien i kirken. Etterpå spiste vi på et nydelig hotell med Michelin-stjerne. Oh lord. Jeg spiste mye mer enn beltet på bunaden min egentlig tillot. Og jeg hadde gjort det igjen.

Jeg var fotograf også, og tok bilder av familien og konfirmanten.

Beste bildet noensinne, det i forgrunnen! Brødrene da og nå. Om to år er det minstemanns tur til å være konfirmant!

Tante!

Må bare vise fram bunaden min - det eneste bildet jeg har av meg med den. 

Takk for ille fin tur til alle dere som var der! Onkel Pål har fotografert Bamberg-bildene ;)

"I wish there was a social excuse to make you a cassette tape"

Marianne får en bart!

Er det noen av dere som har vært i Paris og vil gi noen tips om hva vi bør se? Jeg er Paris-jomfru og vil se alt. Men grensen går på tre dager, så vi må velge ut hva som er viktigst å se. Tips, ja? 

Håper dere koste dere ute i finværet i går! Jeg og polariod-duplikatet mitt satt i sola på Speilet i flere timer med Martine, Ceci og Tele og stekte mens vi... så på alle gjestene i årets borgelige konfirmasjoner ankomme seremonien på Blå Grotte. Det må jeg si; ingen sparte på kruttet i kleskreasjonene sine. Royalpricks.com anyone?

Da skal det samles sammen reflektorer og lys fra alle kanter - vi skal fotografere årets lagbilde av FFK, og med dagens sterke sollys, trenger vi all lyshjelp man kan få. 

"I want the world to stop"

Jeg har til tider fortsatt vanskelig for å tro at det er vår. Bare fordi denne vinteren har vært så jækla lang. Om dere er litt sånn som meg, så skal jeg forsøke å få oss inn i vår-modus.

Først av alt: det er påske snart. Nom. De halvveis mentalt skada Jensens (pappa og meg, ja) rullet avgårde til Sverige i dag tidlig med to altfor varme kopper bensistasjonskaffe for å hamstre inn litt godt i glasset (sammen med tre pensjonistbusser - kan tro det var artig), ting for å fylle opp fryseren med, og ikke minst; det obligatoriske egget med noms i. 

Second of all: selv om starten på våren alltid er grå og blek, så er ikke butikkene det. Stikk innom hvilken som helst butikk, og pastellene kan fort endre et fargefattig sinn. For eksempel, så er min andre arbeidsplass, H&M, full av farger, duse og sterke - masse inspirasjon! På Søstrene Grene på Nordby tok jeg helt av i dag. 

 

Har dere sett så herlige pasteller? Det er så mange som har bursdag på denne tida av året, så har hamstret søte innpakningsmuligheter i fleng. Elsker å lage personlige gaver. Blomsten er plukket i Make Believe-skogen.

Jeg hamstret også to kaffekopper, for de har jeg jo ingen av. Har en hemmelig plan om å ha en bunch med ulike kaffekrus når jeg flytter for meg selv. For det første, vet man alltid hvem som er sin, og for det andre, så er imperfect the new perfect. Kaffen smakte ekstra godt til den nydelige fotoserien til Signe Vilstrup i maiutgaven av ELLE. Jeg får i hvert fall lyst til å slenge på meg en blomsterkrans og leke bohem i sommerskogen etter å ha sett den. 

Denne uglen måtte bli med meg hjem. Har jeg plass til den? Nei. Har jeg vegger til den? Nei. Har jeg allerede gitt den navn? Ja. Lennart.

Ellers skal påska gå med til mye pusling. Skal nok oppholde meg en del i Gamlebyen og hilse på alle dere som tar turen dit. Vi sitter som regel utenfor ved kafébordet vårt, eller rett innenfor døra. Nå er det jo faktisk så varmt at døra vår står oppe også. Kom innom og se litt på bilder og få en skvett med svart i koppen. I dag fikk jeg også et nydelig takkekort fra Hege og Pete i posten: 

Vakkert par! Og er veldig glad for at de likte bildene; det nederst til venstre var en av mine favoritter også.

For å peise på med enda mer vår, så har jeg også smelt sammen en Spotifyliste med vårsanger til oss. Klikk her for den.

"Rise up and take the power back, it's time the fat cats had a heart attack"

Vel hjemme fra både Barcelona og FFK-kamp. Den ene en smule kaldere affære enn den andre. Men seier ble det (ogtakkfordet!!!), og spenningen om opprykk er utsatt en uke til. Lidelse.

Barcelona var fyllt med det jeg på forhånd ønsket meg; god mat, vin, opplevelser, syn osv osv. Og noen special features, such as....
- sprudlevann til både kvelds og frokost
- R-O-S-A hotellrom. Jeg har virkelig ikke forstått begrepet ROSA før nå
- lært triks for å få folk til å stoppe å snorke. No kidding. Det er genialt; smatt.
- søteste Ceci var multikulturell og takket kelnerne på imponerende tre språk. Danke, Ceci!
- kjærlighetserklæring fra Jack Sparrow på La Rambla
- overdose på Starbucks frappe
- Bob Marley lookalike som flørtet villt med oss MENS han åpenlyst dealet litt rundt på Ramblaen. Han var artig. Hadde til og med sitt eget smug.
- dubbet en maktkamp mellom tre duer, en måke og en fiskestim
- oppfunnet en kameradans, til jentenes store humor, og min store begeistring.

Og sånn, for the record; bildene på hotellrommet ble tatt i tidsrommet av 1 1/2 time. Vi har på ingen måte stengt oss inne på det multigrelle rosa rommet mer enn vi måtte. Ting blir effektivt med sprudlevann. Takk for oppmerksomheten.

kvelden kameradansen ble oppfunnet

....det ble en del boblevann...

ja, Ceci falt ned. Én gang!

Nye FFK-talenter? Var i alle fall ille moro å sitte og se på dem.

bassmann; Kine sin. Hattegitarmann; Martine sin. Han i midten; up for grabs.

...og til slutt hotellnøkkelen. Eller, slagvåpenet, som det også går som.

Tusen takk for turen, jentene mine!