"and I've got somethin' to say, my friends: I will never lay down without a fight"

La meg fortelle dere en liten historie. Om den dagen på Gran Canaria jeg risikerte livet mitt for pappa og bestemor. Om da jeg trosset alle frykter, fobier og prinsipper. Den dagen vi låste oss ute av leiligheten.

Det var en varm ettermiddag da alle hadde bestemt seg for å møtes på stranda, drikke vin, spise snacks og kose oss til sola gikk ned. Mellom slagene hadde vi tre dratt opp i leiligheten før vi skulle ned på stranda igjen. Vi hadde ligget og stekt i sola hele formiddagen, og bestemte oss for å ta en kjapp dukkert i bassenget på området ved leiligheten. Vel oppe igjen, kommer vi opp til døra. Og pappa banner høyt.

For nøkkelen lå i leiligheten. Resten av gjengen var på stranda. Og vi hadde ingen telefoner på oss. Og det var da det godt gjemte helteinstinktet mitt slo inn. Vi har alle et ønske om å være like kule som heltene våre. Jeg så alle mine helter passere meg i revy mens jeg overveide bragden; Sydney Bristow slo baklengs salto foran meg, Angel klatret opp en loddrett vegg, River klina ned tre svære mannfolk på 0,8 sekunder, Jack Sparrow løp hylende forbi meg og i et fjernt ekko hørte jeg Maximus rope "are you not entertained?!"

"Jeg klatrer over veggen", sa jeg. Stillhet. Pappa glante på meg. Bestemor løftet hendene til ansiktet og utbrøt "nei gudameg, jenta mi, det må du ikke finne på." Og før jeg visste det, stod jeg der i kliss våt bikini, klar til å klatre over en HØY vegg for å redde dagen. Videre må historien illustreres...

HØY vegg

opp her...

æææh, så høye vegg...!

klatre ned her på bare føtter...

og åpne døra og redde dagen

Altså, dette virker kanskje ikke som verdens største bragd, men det var det for meg! Jeg snakker om pingla Kine som brukte en hel gymtime på ungdomsskolen på å tørre å stupe kråke. Jeg er en katastrofe når det kommer til høyder, grasiøs fysikk og koordinasjon. Jeg anser meg selv på høyde med Davy Jones nå, altså. Og for å minne dere på; kliss baut. Bikini. Barbeint. GLATT. HØYT.

And don't you forget.

The end. 

"I forget I'm a lady... I've had too much wine"

Brunfargen min faller av bare jeg ser på den. Jeg er overbevist om det. Huden min har skrumpet inn som en rosin, og den gisper sine siste bønner før den kalde lufta ler rått og angriper hele kroppen min. The sun ain't shining no more.

But we had fuuuun.... :)

Kusinen min Tuva (ja, make believe-vidunderet!) har også et ønske om å bli fotograf (tror dere jeg er stolt eller?!) og har kameraet limt fast til hofta. Jenta si det :D

"why don't you be the artist and make me out of clay"

I had it coming. Sola brant, og jeg ble solbrent på overleppa. Jeg drakk mye vann, men spiste ikke stort. Jeg spiste is, men jeg tror ikke det teller. Så ba jeg om brus. Og ombestemte meg i siste sekund.

Fyllesjuk.

Derfor ble min morgen tilbrakt på sofaen under et pledd, hvor jeg hørte ett og annet fra pressekonferansen til FFK som familien lå helt inntil Macen for å se. Hurra for tilbakekomst av gammel kjenning! Gøy :) Etter en times søvn og en del Cola, er jeg i hvert fall oppe i loddrett stilling igjen. Og det skal sies at gårsdagen var verdt det. Jeg satt på enden av bordet og spilte trommer med visper på avispapir og glass, mens vi gjenfortalte alle småfilmene som Disney sender på julaften. "Hei, vi kan sy den!"

It's the life.

                 ----- insert own feet here for maximum pleasure -------

"bad times come, but we're not there; we're in the shade, so we don't care"

Hellåååw. Etter en heller lang og trang flytur med litt for mange sinna unger, er vi på plass i varmen, og jeg har allerede blitt solbrent. Vi drikker vin som saft, og er heller salige i blikket mesteparten av dagen. Små lurer på solsenga kan forekomme.

Og for å gjøre dette klart; jeg skriver ikke dette for å verken skryte eller braute. Jeg vet det snør hjemme. Jeg vet dere lider. Og jeg har ytterst stor medfølelse med dere. Derfor håper jeg heller på at dere ser på dette som en mulighet til å reise med meg. Ja?

Jeg blogger og nerder fra leiligheten. Hurra :) Jeg trener litt, flinke meg. Jeg leser Never Let Me Go, som allerede etter få sider, er veldig lovende. 

Så vi snakkes! Dette er første, og høyst sannsynlig siste Photo Booth-bildet jeg publiserer. Så vet dere det. Det er for å bevise at; her er jeg. For real. Og dere som tviler, kan se på hårsveisen min. Får jeg slik hår med vannet fra norske dusjhoder? I think not.