"be my only, be the water I'm wading"

Det er absolutt ikke noe nytt her i gården. Jeg sitter nemlig fortsatt og ser på Lykke Li sin I Follow Rivers-video. Om og om og om igjen. Så mange ganger at jeg faktisk begynner å legge merke til støvkorn på kameralinsen. Videoen blir bare mer og mer perfekt. Uperfekt perfekt.

Sukk.

Mellom tiden det tar for videoen å streame, så har jeg rukket å sitte ute (!!!) på trappa og sippe kaffe. Det går faktisk AN! I dag er første dagen jeg satt ut staffeliene våre med bilder på fortauet. Vi har også hatt et veldig produktivt møte her på kontoret, og det er mye spennende som kommer til å skje i studio utover.

Edit: nytt banner! Hurra! For å feire våren ellerno.

Ikke blogginnlegg uten bilder. Derfor; fem totalt random bilder fra Madrid.

VINA!

Utspekulert katt i park.

Selvportrett i prikkete brille.

Spanjolen sin det, som kan stable frukt!

"Kom, a, Martine! Nå tar vi selvportrett i heisen--- Ma..... Martine.......??"

"Immerse your soul in love"

Tilbake igjen. Mer opplagt, mer reparert og mer energi. Selv om jeg tilbragte hjemreisen i går med blodtrykksfall i innsjekkingen, små blackouts i sikkerhetssjekken og spying på flyet. Fail.

Men gøy var Madrid, lell! Denne gangen ble speilrefleksen liggende på hotellet, og de fleste bildene ble tatt med Dianaen. Derfor må vi vente litt på de bildene.

Ille pent i Madrid, altså.

Rækaaa...

Utsikt fra hotellrommet.

Jeg fant motlys...

Og pus hadde savnet mamma'n sin veldig.

Da jeg kom til studio i dag, hadde pappa kjøpt nye kaffekopper ^^

Og søs var innom og vi laget ferdig invitasjonen til bursdagen hennes  i sommer. Kjempefine! 

Jeg har noen få bilder fra de små pausene på hotellrommet der det gikk i vin, Kiss TV (bare musikkvideoer, gøy!), B&J, sjokolade og potetgull. Får se hva det blir ut av de. 

Gir dere Radiohead med Street Spirit, som er en sang som er repeat-materiale hos meg om dagen.

"they knew what they were doing - don't think the heart does not"

Ok. Forrige innlegg var utlevering, utblåsning og utsliting. Det har seg slik i våre menneskeliv at vi prøver å finne ut av hva som ligger under overflaten. Jeg har gravd. Og lempet sand oppå igjen. Men denne saken er en jævelvampyr som graver seg opp igjen. Så nå er jeg lei av å grave. Nå rømmer jeg.

Ja. Jeg stikker. På fredag. Til:

Jepp. Martine og jeg. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har mulighet og er så priviligert at jeg kan bråbestemme meg for slikt og faktisk gjennomføre det. Det skal bli så vanvittig deilig å komme seg til et annet sted. Jeg har ikke vært i nærheten av å begynne å pakke enda, men tre ting har jeg klart; Diana'n, speilrefleksen og et lite kompaktkamera. Jeg skal prøve så godt jeg kan, og ta dere med meg på iPaden. 

Here I come, here I come, here I come. Just call me the rolleeeeer. 

Insert feet here to join. 

"and I've got somethin' to say, my friends: I will never lay down without a fight"

La meg fortelle dere en liten historie. Om den dagen på Gran Canaria jeg risikerte livet mitt for pappa og bestemor. Om da jeg trosset alle frykter, fobier og prinsipper. Den dagen vi låste oss ute av leiligheten.

Det var en varm ettermiddag da alle hadde bestemt seg for å møtes på stranda, drikke vin, spise snacks og kose oss til sola gikk ned. Mellom slagene hadde vi tre dratt opp i leiligheten før vi skulle ned på stranda igjen. Vi hadde ligget og stekt i sola hele formiddagen, og bestemte oss for å ta en kjapp dukkert i bassenget på området ved leiligheten. Vel oppe igjen, kommer vi opp til døra. Og pappa banner høyt.

For nøkkelen lå i leiligheten. Resten av gjengen var på stranda. Og vi hadde ingen telefoner på oss. Og det var da det godt gjemte helteinstinktet mitt slo inn. Vi har alle et ønske om å være like kule som heltene våre. Jeg så alle mine helter passere meg i revy mens jeg overveide bragden; Sydney Bristow slo baklengs salto foran meg, Angel klatret opp en loddrett vegg, River klina ned tre svære mannfolk på 0,8 sekunder, Jack Sparrow løp hylende forbi meg og i et fjernt ekko hørte jeg Maximus rope "are you not entertained?!"

"Jeg klatrer over veggen", sa jeg. Stillhet. Pappa glante på meg. Bestemor løftet hendene til ansiktet og utbrøt "nei gudameg, jenta mi, det må du ikke finne på." Og før jeg visste det, stod jeg der i kliss våt bikini, klar til å klatre over en HØY vegg for å redde dagen. Videre må historien illustreres...

HØY vegg

opp her...

æææh, så høye vegg...!

klatre ned her på bare føtter...

og åpne døra og redde dagen

Altså, dette virker kanskje ikke som verdens største bragd, men det var det for meg! Jeg snakker om pingla Kine som brukte en hel gymtime på ungdomsskolen på å tørre å stupe kråke. Jeg er en katastrofe når det kommer til høyder, grasiøs fysikk og koordinasjon. Jeg anser meg selv på høyde med Davy Jones nå, altså. Og for å minne dere på; kliss baut. Bikini. Barbeint. GLATT. HØYT.

And don't you forget.

The end. 

"I forget I'm a lady... I've had too much wine"

Brunfargen min faller av bare jeg ser på den. Jeg er overbevist om det. Huden min har skrumpet inn som en rosin, og den gisper sine siste bønner før den kalde lufta ler rått og angriper hele kroppen min. The sun ain't shining no more.

But we had fuuuun.... :)

Kusinen min Tuva (ja, make believe-vidunderet!) har også et ønske om å bli fotograf (tror dere jeg er stolt eller?!) og har kameraet limt fast til hofta. Jenta si det :D

"why don't you be the artist and make me out of clay"

I had it coming. Sola brant, og jeg ble solbrent på overleppa. Jeg drakk mye vann, men spiste ikke stort. Jeg spiste is, men jeg tror ikke det teller. Så ba jeg om brus. Og ombestemte meg i siste sekund.

Fyllesjuk.

Derfor ble min morgen tilbrakt på sofaen under et pledd, hvor jeg hørte ett og annet fra pressekonferansen til FFK som familien lå helt inntil Macen for å se. Hurra for tilbakekomst av gammel kjenning! Gøy :) Etter en times søvn og en del Cola, er jeg i hvert fall oppe i loddrett stilling igjen. Og det skal sies at gårsdagen var verdt det. Jeg satt på enden av bordet og spilte trommer med visper på avispapir og glass, mens vi gjenfortalte alle småfilmene som Disney sender på julaften. "Hei, vi kan sy den!"

It's the life.

                 ----- insert own feet here for maximum pleasure -------

"bad times come, but we're not there; we're in the shade, so we don't care"

Hellåååw. Etter en heller lang og trang flytur med litt for mange sinna unger, er vi på plass i varmen, og jeg har allerede blitt solbrent. Vi drikker vin som saft, og er heller salige i blikket mesteparten av dagen. Små lurer på solsenga kan forekomme.

Og for å gjøre dette klart; jeg skriver ikke dette for å verken skryte eller braute. Jeg vet det snør hjemme. Jeg vet dere lider. Og jeg har ytterst stor medfølelse med dere. Derfor håper jeg heller på at dere ser på dette som en mulighet til å reise med meg. Ja?

Jeg blogger og nerder fra leiligheten. Hurra :) Jeg trener litt, flinke meg. Jeg leser Never Let Me Go, som allerede etter få sider, er veldig lovende. 

Så vi snakkes! Dette er første, og høyst sannsynlig siste Photo Booth-bildet jeg publiserer. Så vet dere det. Det er for å bevise at; her er jeg. For real. Og dere som tviler, kan se på hårsveisen min. Får jeg slik hår med vannet fra norske dusjhoder? I think not. 

"she says: I'm coming down fast, I'm coming down hard, I'm shattering like a glass"

Da vinker jeg farvel for denne uken! I kveld sitter jeg og Martine på fly til Barcelona, klare for eventyr, mat, vin og inntrykk. Det er flere som har lyst til å være med, men de må nok bli her... vi har prøvd å ha deg i bånd før, pus, og du vet hvordan det gikk. Så hepp, opp med deg!

Adiós folkens! Ha en fin uke :)