"Don't think twice, it's all right"

Adjø! Jeg skal ta med så mye sol på flaske som jeg kan :) Så får vi se hva slags tilstand (og OM) dette reiseparet kommer hjem i.

"they knew what they were doing - don't think the heart does not"

Ok. Forrige innlegg var utlevering, utblåsning og utsliting. Det har seg slik i våre menneskeliv at vi prøver å finne ut av hva som ligger under overflaten. Jeg har gravd. Og lempet sand oppå igjen. Men denne saken er en jævelvampyr som graver seg opp igjen. Så nå er jeg lei av å grave. Nå rømmer jeg.

Ja. Jeg stikker. På fredag. Til:

Jepp. Martine og jeg. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har mulighet og er så priviligert at jeg kan bråbestemme meg for slikt og faktisk gjennomføre det. Det skal bli så vanvittig deilig å komme seg til et annet sted. Jeg har ikke vært i nærheten av å begynne å pakke enda, men tre ting har jeg klart; Diana'n, speilrefleksen og et lite kompaktkamera. Jeg skal prøve så godt jeg kan, og ta dere med meg på iPaden. 

Here I come, here I come, here I come. Just call me the rolleeeeer. 

Insert feet here to join. 

"life's so easy without you, but it breaks my heart"

Jeg er til tider fryktelig slem mot meg selv. Ekstremt sjeldent mot andre, høyst ofte mot meg selv. Hvorfor i helvete?

Det er så ulogisk som det kan bli. Spesielt når man faktisk skriver det sort på hvitt. Når man sier det høyt. For i hodet mitt er det meget logisk og åpenbart, nemlig. Selvfølgelig skal ikke andre lide for at jeg gjorde noe galt. Selvfølgelig må jeg trekke meg tilbake så ingen andre blir plaget av at jeg er her. Unnskyld at jeg er her. For en bedriten innstilling. På folkemunne er det visst det som kalles flink-pike-syndromet.

Jeg ble minnet på ungdomsskole-Kine til morgenen i dag. En av jentene hadde funnet den aller første websiden til bandet vårt, og da jeg leste gjennom det jeg hadde skrevet om meg selv, sank jeg dypere og dypere sammen for hvert ord. "Elsker Vampyrer, ulver (vakre, vakre dyr!), drager, enhjørninger, alver... (jo, de finnes! Basta!) og å sove." Kjære vene. "Hater: som alle andre: å stå opp tidlig! *snerr* Pluss alt som har med skolen å gjøre. Tentamen, lekser, og ikke minst lærere!! *sinneutbrudd* ...... ok, *kremt* sorry..."


Var det der meg?! Jeg gremmes. Og den gremmelsen overføres i det litt gretne humøret i dag, og resulterer i at jeg føler meg enda verre. Jeg har en tendens til å ruge ekstra på alt jeg gjør galt (les: det som ikke er godt nok), sånn for å virkelig minne meg selv på at jeg ikke skal gjøre det igjen. Mental self-torment, anyone? Det er jo rene oppskriften på å tømme seg selv for energi og gni en ekstra pose salt i såret. 


Da jeg leste om de andre jentene og hva de hadde skrevet om seg selv, humret jeg for meg selv over hvor søte og artige de var. Men da jeg kom til meg selv, var alt bare barnslig og patetisk. Jeg fortjente ikke å være søt og artig. Jeg burde jo vite bedre enn det. 

Det er mange som går rundt med slike tanker. Ikke alle er klar over det engang, men vi er alltid strengere mot oss selv enn mot andre. En endeløs sirkel som gjør oss slitne, gretne og aller viktigst; ikke lykkelige. Og det er ikke bare å knipse med fingrene og være glade. Det foregår mye i hodene våre som hindrer oss i å være en så lykkelig nordmann som vi vil at verden skal se på oss som. Janteloven på toppen, vi er rike og, selvfølgelig: lykkelige. Hvor mange jækla ting er galt med det setningen? 


Hvorfor tar jeg på meg en maske når jeg treffer folk? Masken som sier "alt er bra" og som er den "perfekte", men også den som virkelig hindrer meg i å connecte med folk. Vi er redde for å si fine ting om oss selv. Det er egoisme. Vi tør ikke jage drømmene våre. Det er ikke realistisk. Vi snakker sjeldent om følelsene våre til andre mennesker. Det er svakhet. Flere som føler at de denger hodet sitt i veggen for hver setning?


Herregud, jeg skal ikke konstantere noe som helst. Jeg vet da pokker hvordan resten av dere oppfatter dere selv og verden. Jeg prøver bare å få litt klarhet i et hode som ruger seg ihjel på absolutt ALT, spesielt om kvelden når jeg skal sove. Alt jeg har gjort som ikke var godt nok, hvorfor, hvordan, åssen, what it, what if, what if. Jeg gjør det for å faktisk si det høyt, svart på hvitt. 

Perfeksjonisten har talt. Og er enda mer forvirret enn noensinne. Men på en annen side, har hun litt mer perspektiv på ting. Er i hvert fall et riktig steg på veien. Det er så lett å si til andre "ta vare på deg selv, og unn deg ting. Ikke vær så streng". For selvfølgelig gjelder det ikke en selv.


Så la oss inngå et kompromiss; dere tar mer vare på dere selv, og så skal jeg prøve å gjøre det samme. 

(bilder av Anne Lene Skotterud og weheartit.com)

"you been crawling through a maze, an alcohol lemon haze"

Jeg er i live, altså. Jeg er bare på randen av å drunke. I klær. Note to self: prosjekt Kine vs klesskap bør som regel begynne før 10 på kvelden.

Og greit, jeg lovte å aldri poste Photo Booth-bilder igjen. Jeg løy. Pfft, folkens, dere må lære dere å ikke stole på maniske skapryddere. Men slike poseringer skal dere se langt etter nesten gang.

Jeg har forresten gjort et forsøk (eller tre) på å designe turnéplakaten til USA-turneen til Ellie Goulding her, her og her. Dere kan holde følge med alle bidragene her. Vinneren trekkes 18 april. Jeg elsker å pusle med slikt, og har sittet og pirket på disse stort sett hele andre delen av denne uka. Moro! 

Jepp. Det bak der er senga mi. Som jeg skulle sovet i nå. 

"and somehow my prayers were answered, but you're nowhere to be seen. Did you do it just to haunt me?"

Jepp. That's me. Nettbanken, gmail og Photoshop har alle besøk av Jensen i kveld. På fredag kveld sitter jeg og betaler firmaregninger, svarer på jobbmailer og jobber med bilder fra en klesbutikk i byen. All work, no play, altså! Ja, ja, ja, ja :)

Joda. Det ligger alltid noe bak. Nå har jeg kommet inn i en god rytme, og har tenkt å fortsette å jobbe jevnt. For hvor mange er det ikke som begraver seg i arbeid når det er noen de vil glemme? Det er en del. Og den teknikken, vel.... de fleste sier at det ikke funker. Visst pokker funker det. Glem hva folk sier, arbeid er den beste distraksjonen du kan finne. 

Oda forrige fredag :) Kommer mer. God helg, alle nurk!

"mountains rise and fall all the time"

Jeg er veldig glad i å skrive. Så lenge det omhandler ting som engasjerer meg. På videregående hadde jeg litt problemer med å uttale meg på tre A4-sider om nynorsk blant unge, men ved hjelp av litt stor linjeavstand og en font som tok litt plass, gikk det greit.

Noen ganger har jeg så behov for å skrive det jeg føler, men ganger som nå; det kommer ikke ut et ord. Skrive. Backspace. Skrive. Backspace. Hvor skal jeg begynne? Er det et sted å begynne? Faen ta.

Prosessen gjennom å finne ordene, hiver meg ned i et høl hvor jeg blir tvunget til å face alt som flyr gjennom hodet mitt. Hjelper dét med å finne ord å sette på det? Pfft. Ender bare opp sur, utslitt og like tom for ord. Føler meg som en forbanna ballong som sprekker om du gir den én blås til.

Sur? Ja. Fornøyd? Ja. Frustrert? Ja. Lattermild? Ja. Forvirret? Haha. Jeg må le.

"there's a map of the world on the wall inn your room, green pins where you wanna go"

Lapp i posten. Hurra! Diana-blitzen er heeeer!

Rælle til postkontoret. Hente pakke. Hjem. Spent.

Pakke!

Rive opp pakke!

Så mye lyd ble for skummelt for pus. Tilflukt i trappa.

Pakke opp, blitz, blitz, blitz.... og.... kamera?! Og fotografen bare.....

Nuvel. Enda en Diana skader vel ingen, tenkte hun.

...for jeg har blitz, og den passer på Minien også!

Så jeg linet dem opp på rekke, alle leksak-kameraene mine. Iiiih! Synes dere det virker som om jeg brifer?

For jeg gjør faktisk det. Littegranne.

"told to get out, told to leave, told I had my things in a parking lot"

Heeeei og hå, fine fugla. Jeg sitter her jeg, vet dere; på pinnen min og vipper. Sola skinner, våren titter fram og jeg hører dryppelyder overalt fra isen som smelter. Aaah.

Ok.

Jeg lyver så det renner. Jeg er riktignok plassert på pinnen min, men jeg klamrer meg fast for harde livet som en baktung katt. Sola skinner, men den varmer ikke særlig. Det drypper - jaaa - men det er så glatt at man like godt kan legge seg på magen og skli bortover som en pingvin øyeblikket man går ut av døra.

Gah! Jeg hadde DET effektive kicket i går, hvor i svarte pokker ble det av!? Kom tilbakeeeeeeeeee.........

"who are you to make me feel so good?"

Det later til at jeg hadde en del å komme med i helgen. Det har seg også sånn at jeg lever sukkerfritt om dagen (av prinsipp, hovedsakelig, for å se hvor lenge jeg kan gå... og nå har det gått så langt at jeg ikke har lyst på det mer, men det er en annen sak.....), men i kveld på kino ble det mørk sjokolade og popcorn; det resulterer i en overflod av hyperhet og et ønske om å ha noe å komme med. Nesten litt rusa, jeg.

Så da vil jeg fortelle dere om min lille drøm. Ikke drømmene der jeg er en reke og flykter fra fiskebåten eller er på FFK-kamp i vannet i Venezia under Fredrikstadbrua; men de drømmene jeg har om livet, og hvordan jeg vil leve det.

Ooo... dette ble dype greier. Dypt vann, Jensen. Jeg ber om litt godvilje fra dere.

Jeg skal la sukkeret og kveldens inntrykk snakke for seg. Når jeg blir stor (ikke vet jeg når det blir; mulig jeg fortsatt blogger om dette fra gamlehjemmet der jeg sitter med kaffekoppen i den ene handa og "I shoot people for a living"-smykket mitt fortsatt hengende rundt halsen), skal jeg leve. Virkelig leve. Jeg vil være bohem. Jeg vil bo i en loftsleilighet et sted, med store vinduer, gamle murvegger, overfylt med polaroider og bilder. Der skal jeg sitte midt på gulvet og sortere gjennom bildene for n'te gang. Jeg skal røyke en sigg bare for estetikkens skyld (ja mamma, jeg tuller). Jeg skal fortsatt ha tittelen fotograf. På det tidspunktet er det dét jeg gjør på fulltid.

Jeg skal være litt Anne Hathaway i Love and Other Drugs. Og om det dukker opp en Jake Gyllenhall skal jeg ikke være trist. Og jeg skal prise meg lykkelig hver dag for at jeg er frisk. Hver dag.

Ellie Goulding-manien inspirerte meg til noen selvportretter i dag. Nuvel. Man tager det man haver.

"and I'm going for the long run, wherever it goes"

Ah, dette er fint. En fridag. Det fortjente jeg. Jepp.

Fram til lille julaften jobber jeg hver dag, så jeg skal nyte dagen i dag. Vi har bært inn juletreet, saget det med snø som dryppet i nakken, og i kveld skal det pyntes. Julegaver skal pakkes inn. Kanskje vi kommer så langt som å finne Wenche Myhres juleCD også. Da erre barndomsminner ute og går. Så har  min gode mor sagt at hun vil se Nightmare Before Christmas. Jøss. Ja, flott! Så den skal vi også se.

Julaften i år blir litt annereldes enn vanlig. Den skal tilbringes i huset på Vikane med pappa, Anne, Gina, bestemor og Tiril og Kissi. Anne jobber nattevakt på legevakten den natten, så det blir en rolig kveld på meg, pappa, Gina og dyrene etter klokka 21. Det gleder jeg meg fryktelig mye til. Og så har jeg en veldig fin kjole jeg skal ha på meg.

Tante og familien kommer som vanlig hjem fra Tyskland, og det blir rart å ikke feire julaften hos mormor som vi har gjort så mange år på rad. Men det er nok av tid å kose seg på utenom julaften. Bare hold av litt kalkun og noen sandkaker til meg, mormor!!

Synes ikke det er lenge siden jeg satt sjeløyd foran gamle Macen min og jobbet med Make Believe 14 timer i døgnet. Ikke heller siden jeg var på skolen for siste gang, drakk champagne og fikk vitnemål. Hvor ble det av høsten? De sier jo at tiden går fort om man har det gøy. Kunne ikke stemt mer.

For steike, så gøy jeg har det! Jeg er fotograf! Jeg driver med det jeg vil drive med mest av alt i hele verden! Artig, altså. Det er ikke å stikke under en stol at det har vært noen tøffe år. Og nå føler jeg meg forfrisket på en måte, og litt sånn "ute på andre siden". Disse følelsene blir jeg spesielt minnet på når jeg hører denne sangen av Tom Petty and the Heartbreakers. There's something good coming. There has to be.

Over og ut.

"I'll just be here"

Ikke at det har vært så mye tekst i de siste innleggene mine, nei. Det har seg liksom sånn at undertegnede har litt vansker med å sette ord på ting om dagen. I tillegg til å ikke komme seg opp av sengen etter 11 timers søvn, så har det bare gjeldt å holde seg selv i sittende stilling og stille kaffen på intravenøst påfyll.

Jeg koser meg i studio om dagen altså, det er ikke det. Vi har fylt opp med stearinlys, lykt utenfor døren og det blir liksom aldri slutt på pepperkakene. Pappa er mester i å varte opp. Vi er bortskjemte med han i hus.

Det er bare.... ja. Ser du? Ordforrådet stopper der. Det er ikke det at jeg ikke har det bra. For jeg har det ille bra. Det er bare det at det er statiske signaler ute og går. Følehornene mine går i kryss. Det er den beste måten å forklare det på.

Livstegnet ble vel kanskje mer en bekymring for enkelte av dere (slapp av, pappa), og en anledning til å krysse ut "Kine har noe rart for seg igjen". Når jeg tenker etter det, skal jeg krysse den ut selv, for en gangs skyld. Så om dere har meg unnskyldt; jeg skal gå og klikke ut beviset på at jeg har innsett at det er slik det foregår i sentralen bak panneluggen. Over og ut.

"you were the coal, she was the fire that warmed your skin and all within"

Fredagsbabbling. Nå har jeg nemlig drømt igjen, dere. Jeg må jo le. Jeg var på Roskilde. I Gamlebyen. Så ringte mamma meg og fortalte at hun ved en ulykke hadde brukket et av beina til Pus. Og at Pus hadde stukket av og mest sannsynlig ikke kom tilbake igjen. Jeg ble så hjerteskjærende lei meg at jeg betrodde alle mine sorger til Elton John. Selvfølgelig var jo han der. Han viste masse sympati, så da vet dere det. Han er en bra fyr. Det var faktisk så virkelig drøm at jeg måtte undersøke katten grudig da jeg stod opp i dag. Check. Pus intakt.

Ellers tilbrakte jeg kvelden i går kveld med lang tur down memory lane. Med en god boks Ben&Jerry's i handa, tullet jeg meg godt inn i pledd og puter og så på Beauty and the Beast. Jeg har ikke sett den filmen siden jeg var seks år gammel. Da så jeg den så mye at jeg så i stykker VHS kassetten. Og, til mammas store "nei, tuller du?!"-fornøyelse, måtte jeg fortsatt dekke ansiktet med halve handa da Udyret kom på skjermen første gang. Jeg var passe rædd da, men faktisk fortsatt litt skeptisk nå også. Jada. Gjør dere ferdig; le.

God fredag!

intakt og fornøyd pusekatt. 

"see me ruined by my own creations"

Ai... nå ble plutselig alt litt... slik:

Snapping out of it... now. Or... now....

"Ice has formed, and there's snow between the tracks"

Dere som har meg på facebook har kanskje allerede fått med dere spamminga mi i natt. Nei, jeg var ikke det minste full, men muligens ganske høy. På Tom McRae. Nå sitter jeg igjen med den kjærlighetssorgen jeg alltid får, om man kan kalle det dét. Det er så sterkt det den fyren gjør, at når det er slutt, er det en gedigen nedtur å komme tilbake til den vanlige verden. Og nå skal jeg ikke be dere tilgi mitt heller pompøse ordforråd, for det er faktisk slik det er.

Når fyren først vandrer opp på scenen, setter fra seg gitaren og synger "Mermaid Blues" a capella uten et eneste pust fra publikum - magien er i gang. Og den opprettholdes helt til siste del av "Boy With the Bubblegun" er dratt ut og gjentatt to ganger og mannen går av scenen igjen. Hadde jeg ikke vært så fjetret, hadde jeg muligens prøvd å kidnappe han da han hoppet av scenen, ned blant oss for å hjelpe vår side med "End of the World News". Ett sprang fram, og jeg hadde hatt et bra tak i beinet på han. Men dog. Han hadde vel kanskje blitt lei av å bo i skuffen min etter hvert.

Før jeg skriver meg sinnssyk og får 143 klikk på "Kine har noe rart for seg igjen", skal jeg runde av og melde om at jeg har det bra; jeg har kaffe, "the Streetlight Collection" (b-sides fra Tom) og ullsokker. Og nøtter. Jævlig bra, har jeg det.

 Takk for en ille koselig kveld med Tom og gjengen, Oda! Vi er rå på Oslo-kjøring, timing og konsertplassering.

Bloodless. Bare han og gitaren. Gah.

Don't wait, don't wait, the lights will flash and fade away"

God morgen, godtfolk i høstkulda! Hvordan står det til med dere? Det er en ille deilig høstmorgen i dag, selv om det lå tykt med is på bilruta og varmluftsvifta på bakruta har takket for seg. Jeg jobber med interiøret av et hus for pappa, og jeg har sjeldent vært borti et så.... gult hus. Tror ikke jeg forstod konseptet gult før nå.

Helgen har inneholdt lørdagsfri, fårikål, snufsing og nesten-feber og noen frantiske latteranfall og nye oppdagelsesturer i Pierre med Martine. Det nærmer seg høstens høydepunkt med stormskritt.... jeg tror jeg faktisk har glemt å fortelle dere det; vi reiser til Barcelona i slutten av oktober; Martine, Anna, Ceci og jeg. Noen som sa inspirasjon-spansk-tapas-vin-bananasmedkamera-spisetilmansprekker-vickycristinabarcelonavibber?? Me encanta!


Jeg har gjennomført noen bilder som er en ekslusiv shoot for et nettmagasin som kommer ut snart - gleder meg til å vise dere! Ellers går dagene med på å faktisk kunne nyte høsten. Jeg har, så lenge jeg kan huske, mislikt høsten sterkt, fordi den betydde skole, mørkere tider, workload from hell og eksamener. Det var mørkt da jeg dro på skolen og mørkt da jeg kom hjem. Nå kan jeg faktisk sette meg ned med en morgenkaffe, tenne noen stearinlys og si til meg selv; "god morgen, Kine" - i stedet for å grynte og sette meg i et klasserom. Ich liebe es!

Ha en god uke, folkens. Kle ekstra godt på dere og prøv å nyte litt av høsten midt i stressende dager. Jeg har insett med meg selv at den er kraftig undervurdert.

I farta fant jeg noen gamle høstbilder fra første året på Bilder Nordic. Haha, the nostalgia.

"tell me when you hear my silence"

I det siste har jeg drømt vanvittig mye rart. Og hatt en del mareritt. De vil jeg ikke snakke om, for de gjør meg bare uvel. Jeg har blant annet gått visning for H&M i Båthuset med tilskuere i gigantiske pelsjakker. Jeg har løpt rundt og skygget en dommer i en fotballkamp, for hvis jeg ikke gjorde det, kom noen til å dø. (Pappa, jeg ser for mye fotball med deg.) Jeg var fysisk utstlitt da jeg våknet. Jeg har feriert i Firenze og var irritert fordi vi ikke opplevde noenting, men bare stjal dynene til hverandre og sov dårlig om natta. Maria (ja du, Bølle); drit i å ta hele dyna mi er du snill. Og jeg har vært en reke på flukt fra fiskebåten. Slå den.


Ok, så nå har jeg eksponert underbevisstheten min. Jeg vil høre om deres siste drømmer, jeg. Kanskje dere til og med inspirerer meg til å gjøre en shoot basert på dem! Det er det mest interessante jeg gjør er å bruke drømmer til fotoinspirasjon. Make believe er kun drømmer. Men jeg har liksom ikke mye å gå på når jeg bare drømmer om løping og reker.


(reka har kanskje noe å gjøre med at jeg så Finding Nemo på Disney Channel dagen før. Jeg skal herved putte Where the Wild Things Are i spilleren og håpe på bedre drømmer.)

Reprise.

"The elevator, in the hotel lobby has a lazy door"

Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde masse å si. Masse å melde om, bilder å dele. Men beklageligvis skal det ikke mye til for å vippe meg av pinnen. Og det er noe som har satt seg på pinnen min nå som ikke vil flytte seg. Og ikke er jeg sikker på om jeg vil at det skal flytte seg heller. Jeg får litt "for the birds" følelse.

Med det sagt, så er høstlufta ufattelig frisk og god nå om dagen. Den rensker opp litt. Jeg har planer om å springe litt rundt ute med kamera, kjole og Converse og se hva som kommer ut av det. Noe for å holde meg selv opptatt. Eller, på pinnen, som det så fint nå heter.

Dypere enn dette blir det ikke folkens. Og vennligst merk dere sarkasmen som er lagt over hele innlegget.

"I want to change the world, instead I sleep"

Klisjéonsdag.

"open your eyes, we're vanishing"

Selvportrett. Eller noe lignende. Reflektert selvportrett, kanskje? Resten av shooten har jeg veldig veldig lyst til å poste, men jeg må vente littegranne... fordi det er en god mulighet for at den skal publiseres i et nettmagasin. Og da må jeg vente. 

Kan noen slenge til meg noen oppmuntrende ord/sanger/youtubevideoer/artige saker? Er utafor til tusen i dag. Isj.