"who are you to make me feel so good?"

Det later til at jeg hadde en del å komme med i helgen. Det har seg også sånn at jeg lever sukkerfritt om dagen (av prinsipp, hovedsakelig, for å se hvor lenge jeg kan gå... og nå har det gått så langt at jeg ikke har lyst på det mer, men det er en annen sak.....), men i kveld på kino ble det mørk sjokolade og popcorn; det resulterer i en overflod av hyperhet og et ønske om å ha noe å komme med. Nesten litt rusa, jeg.

Så da vil jeg fortelle dere om min lille drøm. Ikke drømmene der jeg er en reke og flykter fra fiskebåten eller er på FFK-kamp i vannet i Venezia under Fredrikstadbrua; men de drømmene jeg har om livet, og hvordan jeg vil leve det.

Ooo... dette ble dype greier. Dypt vann, Jensen. Jeg ber om litt godvilje fra dere.

Jeg skal la sukkeret og kveldens inntrykk snakke for seg. Når jeg blir stor (ikke vet jeg når det blir; mulig jeg fortsatt blogger om dette fra gamlehjemmet der jeg sitter med kaffekoppen i den ene handa og "I shoot people for a living"-smykket mitt fortsatt hengende rundt halsen), skal jeg leve. Virkelig leve. Jeg vil være bohem. Jeg vil bo i en loftsleilighet et sted, med store vinduer, gamle murvegger, overfylt med polaroider og bilder. Der skal jeg sitte midt på gulvet og sortere gjennom bildene for n'te gang. Jeg skal røyke en sigg bare for estetikkens skyld (ja mamma, jeg tuller). Jeg skal fortsatt ha tittelen fotograf. På det tidspunktet er det dét jeg gjør på fulltid.

Jeg skal være litt Anne Hathaway i Love and Other Drugs. Og om det dukker opp en Jake Gyllenhall skal jeg ikke være trist. Og jeg skal prise meg lykkelig hver dag for at jeg er frisk. Hver dag.

Ellie Goulding-manien inspirerte meg til noen selvportretter i dag. Nuvel. Man tager det man haver.

"the hero dies in this one"

Jeg drømmer mye rart. Blant annet dette. Jeg hadde så lyst til å hoppe ut og ta tak i en av de. Men gjorde det ikke. Høyt oppe over en stor by på natten. Noen som er gode på drømmetydning og vil gjøre et forsøk på hva denne sier? For jeg har virkelig ikke peiling.

"you were the coal, she was the fire that warmed your skin and all within"

Fredagsbabbling. Nå har jeg nemlig drømt igjen, dere. Jeg må jo le. Jeg var på Roskilde. I Gamlebyen. Så ringte mamma meg og fortalte at hun ved en ulykke hadde brukket et av beina til Pus. Og at Pus hadde stukket av og mest sannsynlig ikke kom tilbake igjen. Jeg ble så hjerteskjærende lei meg at jeg betrodde alle mine sorger til Elton John. Selvfølgelig var jo han der. Han viste masse sympati, så da vet dere det. Han er en bra fyr. Det var faktisk så virkelig drøm at jeg måtte undersøke katten grudig da jeg stod opp i dag. Check. Pus intakt.

Ellers tilbrakte jeg kvelden i går kveld med lang tur down memory lane. Med en god boks Ben&Jerry's i handa, tullet jeg meg godt inn i pledd og puter og så på Beauty and the Beast. Jeg har ikke sett den filmen siden jeg var seks år gammel. Da så jeg den så mye at jeg så i stykker VHS kassetten. Og, til mammas store "nei, tuller du?!"-fornøyelse, måtte jeg fortsatt dekke ansiktet med halve handa da Udyret kom på skjermen første gang. Jeg var passe rædd da, men faktisk fortsatt litt skeptisk nå også. Jada. Gjør dere ferdig; le.

God fredag!

intakt og fornøyd pusekatt. 

"but one of these days I'll grow old and I'll grow brave, and I'll go... one of these days"

I dag har jeg lyst til å vandre gatene i Venezia på en lun dag, hvor den italienske luften er slik bare den kan være. Bare gå. Stoppe. Se. Gå inn i kirker, bygg og små butikker. Sette meg på en café med tre bord og ta morgenkaffen mens menneskene som går forbi utgjør nok underholdning for mange timer. Gå mer. Snakke lavt. Smile. Le. Prøve masker i en av de tusenvis av butikkene.

 Jeg vil innom ett av de mange bakeriene, ta med meg focaccia og en flaske vin. Deretter besøker jeg bakeriet ved siden av og tar med jordbær dyppet i sjokolade og en lang plate med mørk og lys sjokolade. Så går jeg ned til vannkanten på baksiden av Rialtobroen og setter meg på kanten og smiler til en gondolør som flyter forbi.

Sammen med deg.

Over skuldra har jeg alltid kameraene mine. Jeg tar fram det analoge og knipser bilder av tærne mine foran det turkise vannet. Ler litt, for dette er noe jeg gjør altfor mye. Du spøker om at jeg kan lage en tykk bok med alle bildene jeg har tatt av føttene mine. Knipser deg når du ikke ser. Du snapper fra meg kamera og tar et av meg, for å ta igjen. Vi bruker opp tre filmer på bilder av oss selv, føttene våre og folk som kjører forbi i båter og ler fordi vi fniser som to barn. Vi sitter der lenge. Prater. Ler. Stillhet. Og ser sola blender de som sitter på en terasse tvers over elva.

Og så våkner jeg.

"tell me when you hear my silence"

I det siste har jeg drømt vanvittig mye rart. Og hatt en del mareritt. De vil jeg ikke snakke om, for de gjør meg bare uvel. Jeg har blant annet gått visning for H&M i Båthuset med tilskuere i gigantiske pelsjakker. Jeg har løpt rundt og skygget en dommer i en fotballkamp, for hvis jeg ikke gjorde det, kom noen til å dø. (Pappa, jeg ser for mye fotball med deg.) Jeg var fysisk utstlitt da jeg våknet. Jeg har feriert i Firenze og var irritert fordi vi ikke opplevde noenting, men bare stjal dynene til hverandre og sov dårlig om natta. Maria (ja du, Bølle); drit i å ta hele dyna mi er du snill. Og jeg har vært en reke på flukt fra fiskebåten. Slå den.


Ok, så nå har jeg eksponert underbevisstheten min. Jeg vil høre om deres siste drømmer, jeg. Kanskje dere til og med inspirerer meg til å gjøre en shoot basert på dem! Det er det mest interessante jeg gjør er å bruke drømmer til fotoinspirasjon. Make believe er kun drømmer. Men jeg har liksom ikke mye å gå på når jeg bare drømmer om løping og reker.


(reka har kanskje noe å gjøre med at jeg så Finding Nemo på Disney Channel dagen før. Jeg skal herved putte Where the Wild Things Are i spilleren og håpe på bedre drømmer.)

Reprise.