My name is Kathy H. I'm 28 years old. I've been a Carer for 9 years. And I'm good at my job. My patients always do better than expected and hardly ever classified as agitated, even if they're about to make a donation. I'm not trying to boast, but I feel a great sense of pride in what we do. Carers and Donors have achieved so much. That said, we aren't machines. In the end it wears you down. I suppose that's why I now spend most of my time not looking forwards, but looking back. To the Cottages and Hailsham and what happened to us there. Me. Tommy. And Ruth.
I fjor vinter tok jeg med meg en bok til juleferie på Gran Canaria, som jeg var litt redd for å putte i veska. Jeg er en real særing, og leser helst ting jeg har kjennskap til eller noe jeg i det minste har hørt om. Tolkiens bøker er øremerket på alle sidene, og coverene har falt av de eldste HP-bøkene mine. Jeg hadde alltid med meg en ekstra bok om jeg skulle steder da jeg var yngre; jeg var en real Rory Gilmore. Desverre har leselysten minket over tiden - og denne innbunnede saken ante jeg ikke noe om. Nada.
Never Let Me Go. Skrevet av Kazuo Ishiguro. Omhandler Kathy, Tommy og Ruth, fortalt fra Kathys ståsted. Tre barn på internatskole i høylandet i England. Jo lengre man kommer i dybden i deres historie, jo mer forstår man at ting ikke er som det skal. Sannheten har aldri helt blitt fortalt dem, selv om de er innfunnet med at framtiden allerede er planlagt for dem. Og sannheten er direkte avskyelig - men på en eller annen måte, blir den vakker gjennom Ishiguros ord.
Ingen fikk kontakt med meg da jeg begravde nesa i den boka. Etter de aller første sidene kjente jeg meg allerede trollbundet, og jobbet hardt for å legge den fra meg så jeg ikke ble ferdig for raskt. Det er som et kjærlighetsforhold; man vil ikke det skal ende fort. Det sies at en bok er god når man føler man har mistet en venn når den er utlest. Jeg følte jeg hadde mistet tre.
Jeg leser skammelig lite, folkens; men denne kommer til å bli slitt ut, og da kjøper jeg meg bare en ny. Den er så ærlig og rå - og så vakker at det tar regelrett pusten fra meg. Filmen kom i fjor høst, og er min aller største favoritt. Den har holdt seg skummelt tro til boka, og skuespillerprestasjonene er til å få ståpels av. Visuelt er den en drøm å se - og du har misset noe stort om du ikke tar en kikk.
Just saying.
4 kommentarer:
Den boken er en av mine store favoritter. Likte den hele veien, men det var når den først var ferdig at det slo meg hvor forferdelig (på en god måte) den egentlig var, og jeg satt med klump i både mage og hals. Filmen ble jeg litt skuffet over, men den var allikevel veldig fin.
Helt enig, Malin. Og det som gjør boka så sterk er at det aldri blir direkte forklart, så når man begynner å sette sammen bitene, så slår det deg helt plutselig.
Film blir jo aldri like god som bøkene, men denne er en av mine favorittfilmatiseringer. Synes Andrew Garfield er fantastisk som Tommy.
Ja, Andrew Garfield (og Carey Mulligan) var helt fantastisk syns jeg. Filmer var veldig nydelig å se på også, men jeg tror kanskje at jeg ble litt skuffet over at den ikke klarte å gi meg samme følelse som boken. Fokuset ble litt for mye på kjærlighetshistorien og trekantdramaet, enn det bakenforliggende temaet. MEN, absolutt en bra filmatisering (i forhold til mye annet).
Ja, ser den - følelsen fra boka er unik. Veldig enig der. Og Carey Mulligan også, selvfølgelig - helt fantastisk! Må starte på boka igjen snart, kjenner jeg ;)
Legg inn en kommentar